Det var en gang en mann oppi Finnmark, som hadde fanget en stor kvitbjørn. Den skulle han gå til kongen av Danmark med. Så falt det seg så at han kom til Dovrefjell om julekvelden, og der gikk han inn i ei stue hvor det bodde en mann som hette Halvor. Her bad ham om han kunne få lånt hus til seg og kvitbjørnen sin.
«Å Gud bære oss!» sa mannen i stua. «Vi kan nok ikke låne hus til noen nå, for hver eneste julekveld kommer det så fullt med troll her, at vi må flytte ut og ikke har tak over hodet selv en gang.»
«Å, du kan nok låne meg hus for det», sa mannen. «Bjørnen min kan ligge under ovnen her, og jeg kan vel få ligge inne i kammerset.»
Ja, så lenge bad han da, at han fikk lov. Så flyttet folkene ut, og da hadde de laget til for trollene med dekket bord, både med rømmegraut og lutefisk og pølse, og ellers alt det som godt var, akkurat som til et annet gilt gjestebud.
Rett som det var, så kom trollene. Noen var store, og noen var små, noen var langhala, og noen var haleløse, og noen hadde lange, lange neser, og de åt og de drakk og smakte på alle ting.
Men så fikk en av trollungene se kvitbjørnen som lå under ovnen, og så tok han et stykke pølse og satte på en gaffel og stekte den, gikk så bort og stakk den bort i nesa på kvitbjørnen, så han brant seg.
«Kjette, vil du ha pølse?» skreik han.
Da fór kvitbjørnen opp og brummet og jaget ut alle i hop, både store og små.
Året etter var Halvor i skogen ettermiddagen på julekvelden og skulle hente ved til helga, for han ventet trollene igjen.
Mens han hogget, hørte han det ropte borti skogen: «Halvor! Halvor!»
«Ja», sa Halvor.
«Har du den store kjetta di ennå du?»
«Ja, hun ligger hjemme under ovnen», sa Halvor, «og nå har hun yngla og fått sju unger, og de er mye større og sintere enn hun er selv.»
«Da kommer vi aldri til deg mere da!» ropte trollet borte i skogen.
Og siden den gang har trollene heller ikke spist julegraut hos Halvor på Dovre.
Ordforklaringer
gild: flott, staselig
kjette: hunkatt
No hay comentarios:
Publicar un comentario