Veslefrikk med fela

 Det var en gang en husmann som hadde en eneste sønn, og denne gutten var skrøpelig og hadde en dårlig helse, så han ikke orka å gå på arbeid. Han hette Frikk, og liten av vekst var han også, så de kalte ham Veslefrikk.

Hjemme var det lite både å bite og brekke, så gikk far hans ut på bygda og ville feste ham bort til gjeter eller visergutt. Men det var ingen som ville ha gutten hans før han kom til lensmannen; han skulle ta ham, for han hadde nylig jagd visergutten sin, og det var ingen som ville til ham, for han hadde ord for å være litt av en kjeltring. Det var bedre med noe enn ikke noe, tenkte husmannen; maten fikk han da, for hos lensmannen skulle han tjene for kosten; lønn og klær ble det ikke snakka om. Men da gutten hadde vært der i tre år, ville han reise, og da ga lensmannen ham hele lønnen med én gang. Han skulle ha én skilling for året; mindre kunne det ikke være, sa lensmannen; så fikk han tre skilling i alt.



Veslefrikk syntes nok det var store penger, for han hadde aldri hatt så mye; men han spurte om han ikke skulle ha noe mer.

«Du har fått mer enn du skal ha», sa lensmannen.

«Skal jeg ikke ha noe til klær da?» sa Veslefrikk. «Det jeg hadde da jeg kom hit, har jeg slitt av meg, og jeg har ikke fått noe igjen», og nå var han så fillete at fillene hang og slang om ham, sa han.

«Når du har fått det vi er blitt enige om, og tre skilling i tillegg, så har jeg ikke mer med deg», sa lensmannen. Men han skulle da få lov til å gå ut i kjøkkenet og få litt mat i nisteskreppa si, og så gikk han på byveien og skulle kjøpe klær. Han var både lystig og glad, for han hadde aldri sett en skilling før, og rett som det var, så kjente han etter om han hadde dem alle tre.

Da han hadde gått langt og lenger enn langt, var han kommet inn i en trang dal med høye fjell på alle kanter, så han ikke syntes det var noen vei til å komme fram. Han tok til å undres på hva som kunne være på andre sida av disse fjellene, og hvordan han skulle komme over.

Men han måtte opp, og så la han i vei. Han orka lite og måtte hvile av og til, og da regna han etter hvor mange penger han hadde. Da han kom opp på det høyeste, var det ikke annet enn ei stor mosekledd slette. Der satte han seg og skulle se om han hadde skillingene sine igjen, og før han visste av det, kom det til ham en fattigmann, og han var så stor og lang at gutten satte i å skrike da han fikk se ordentlig hvor stor og lang han var.

«Vær ikke redd du», sa fattigmannen, «jeg gjør deg ikke noe, jeg ber bare om en skilling i Guds navn!»

«Bære meg», sa gutten, «jeg har bare tre skilling, og dem skulle jeg til byen og kjøpe klær for», sa han.

«Det er verre for meg enn for deg», sa fattigmannen. «Jeg har ingen skilling, og jeg er enda mer fillete enn du.»

«Ja, så får du få den da», sa gutten.

Da han hadde gått en stund, ble han trett og satte seg til å hvile igjen. Da han så opp, var det en fattig mann der igjen, men han var enda større og styggere enn den første, og da gutten ordentlig fikk se hvor stor og stygg og lang han var, så satte han i å skrike.

«Vær ikke redd for meg, jeg gjør deg ikke noe, jeg ber bare om en skilling i Guds navn», sa fattigmannen.

«Bære meg så sant», sa gutten. «Jeg har bare to skilling, og dem skal jeg til byen og kjøpe klær for. Hadde jeg møtt deg før, så —.»

«Det er verre for meg enn for deg», sa fattigmannen. «Jeg har ingen skilling og større kropp og mindre klær.»

«Ja, så får du få den da», sa gutten.



Så gikk han en stund igjen til han ble trett, og så satte han seg og hvilte, og da han vel hadde satt seg, kom det til ham en fattigmann igjen; men han var så stor og stygg og lang at gutten så oppetter og oppetter til han så like til himmels, og da han ordentlig fikk se hvor stor og stygg og fillete han var, satte han i å skrike.

«Vær ikke redd for meg du, gutten min», sa mannen. «Jeg gjør deg ikke noe, for jeg er bare en fattig mann som ber om en skilling i Guds navn.»

«Bære meg så sant», sa Veslefrikk. «Jeg har bare én skilling igjen, og den skal jeg til byen og kjøpe klær for; hadde jeg møtt deg før, så —.»

«Ja, jeg har ingen skilling jeg, og større kropp og mindre klær, så det er verre for meg enn for deg», sa fattigmannen.

Så fikk han få skillingen da, sa Veslefrikk, det var ingen råd for det; for så hadde hver sin og han hadde ingen.

«Ja, siden du har slikt et godt hjertelag at du har gitt bort alt det du eide», sa fattigmannen, «så skal jeg gi deg et ønske for hver skilling;» — det var den samme fattigmannen som hadde fått dem alle tre; han hadde bare skapt seg om for hver gang, så gutten ikke kunne kjenne ham igjen.

«Jeg har støtt hatt så lyst til å høre fela låte, og se at folk var så lystige og glade at de dansa», sa gutten, «så — får jeg ønske det jeg vil, så vil jeg ønske meg ei fele, som er slik at alt som har liv, må danse etter den», sa han.

Det skulle han få, men det var et skrøpelig ønske, sa fattigmannen; «du får ønske bedre for de andre skillingene.»

«Jeg har støtt hatt så lyst til å jakte og skyte», sa Veslefrikk; «så får jeg ønske det jeg vil, så vil jeg ønske meg ei børse som er slik at jeg treffer alt det jeg sikter etter, om det er aldri så langt borte.»

Det skulle han få, men det var et skrøpelig ønske, sa fattigmannen; «du får ønske bedre for den siste skillingen.»

«Jeg har støtt hatt lyst til å være i lag med folk som var snille og godhjertede», sa Veslefrikk; «så fikk jeg det som jeg ønsker, ville jeg ha det slik at ingen kan nekte meg det første jeg ber om.»

«Det ønsket var ikke så skrøpelig», sa fattigmannen, og så strøk han inn mellom haugene og ble borte, og gutten la seg til å sove, og neste dagen kom han ned av fjellet med fela og børsa si.

Først gikk han til landhandleren og ba om klær, og på en bondegård ba han om en hest, og på en annen ba han om en slede, og et sted ba han om kofte, og det var ikke nei å få for ham; om de var aldri så store knipere, måtte de gi ham det han ba om. Til sist reiste han gjennom bygda som en staselig storkar og hadde både hest og slede.

Da han hadde reist et stykke, møtte han lensmannen som han hadde tjent hos.

«God dag, husbond», sa Veslefrikk med fela, han stanset og hilste.

«God dag», sa lensmannen; «har jeg vært din husbond?» spurte han.

«Ja, husker du ikke det at jeg tjente hos deg i tre år for tre skilling?» sa Veslefrikk.

«Du verden, så du har kommet deg i en hast da», sa lensmannen. «Hvordan har det seg at du er blitt slik en storkar?»

«Å, det var nå så det», sa veslen.

«Er du så vellystig at du farer med fele også?» sa lensmannen.

«Ja, jeg har støtt hatt lyst til å få folk til å danse», sa gutten; «men det gjeveste jeg har, er denne børsa her», sa han; «for det faller mest alt det jeg peker på med den, om det er aldri så langt borte. Ser du den skjæra som sitter i grana der borte?» sa Veslefrikk. «Hva vedder du at jeg kniper den her vi står?» sa han.

Det ville lensmannen gjerne, om det skulle være, det kunne han sette hest og gård og hundre daler på at han ikke var god for. Men han skulle da sette alle de pengene han hadde på seg, og hente den skulle han når den falt; for han trodde aldri det var råd å rekke så langt med noen børse. Men med det samme det smalt, falt skjæra ned i et stort nypekratt, og lensmannen strøk bort oppi krattet etter den, og tok den opp og viste gutten den. I det samme tok Veslefrikk til å stryke på fela, og lensmannen til å danse så tornene sleit i ham; og gutten spilte og lensmannen danset og gråt og ba for seg, til fillene føyk av ham, og han nesten ikke hadde en tråd på seg.



«Ja, nå tenker jeg du er så fillete som jeg var da jeg reiste fra tjenesten hos deg», sa gutten, «så nå får du slippe med det;» men først måtte lensmannen gi ham det han hadde veddet på at han ikke skulle treffe skjæra.

Da gutten kom til byen, tok han inn på et vertshus. Han spilte, og de som kom dit, danset, og han levde både lystig og vel; det var ingen sorg for ham, og ingen kunne si nei til det han ba om.

Men mens de var i beste leken, kom vekterne og skulle dra gutten i arresten, for lensmannen hadde klaget over ham, og sagt at han hadde overfalt ham og plyndret ham og nesten tatt livet av ham, og nå skulle han henges; det var ikke å be for. Men Veslefrikk hadde råd for all uråd han, og det var fela. Han tok til å spille på den, så måtte vekterne danse til de lå der og gapte. Så sendte de soldater og vakt av gårde. Men det gikk ikke bedre enn med vekterne; da Veslefrikk fikk fram fela, måtte de til å danse så lenge han orket å få den til å låte; men de var klar lenge før.

Til sist så lurte de seg på ham og tok ham mens han sov om natta, og da de hadde fått ham, ble han dømt til å henges straks, og det bar av sted til galgen med det samme. Det stimet sammen en mengde folk som skulle se dette vidunderet, og lensmannen var også med, og han var så sjeleglad for at han skulle få rett for pengene og skinnet sitt og få se at de hengte ham.

Men det gikk ikke fort; for Veslefrikk var skrøpelig til å gå, og skrøpeligere gjorde han seg; fela og børsa dro han med seg også, det var ingen god for å få fra ham dem; og da han kom til galgen og skulle klyve opp stigen, hvilte han for hvert trinn. På det øverste satte han seg, og spurte om de kunne nekte ham et ønske, om han ikke kunne få lov til én ting: Han hadde slik lyst til å låte en låt og leike en leik på fela si før de hengte ham. — Nei, det var både synd og skam å nekte ham det, sa de; det var ikke nei til det han ba om. Men lensmannen ba for Guds skyld at de ikke skulle la ham få lov til å klunke på en streng, ellers var det ute med dem alle sammen; skulle gutten få lov til å spille, måtte de binde ham til den bjørka som stod der. Veslefrikk var ikke sein om å få fela til å låte, og alle som var der, til å danse, både de som gikk på to, og de som gikk på fire, både prost og prest, og skriver og fut, og lensmann og mestermann, og bikkjer og svin. De dansa og lo og skreik om hverandre; noen dansa til de lå som døde; noen dansa til de datt i svime. Galt gikk det med dem alle; men verst gikk det med lensmannen, for han stod bundet til bjørka og dansa og skurte store stykker av ryggen sin på den. Det var ikke noen som tenkte på å gjøre noe med Veslefrikk, og han fikk gå med børsa og fela si som han ville, og han levde vel alle sine dager, for det var ingen som kunne si nei til det første han ba om.



Ordforklaringer

    skilling: gammel myntenhet, 1/120 daler, 1/24 mark, tilsvarer 2-3 kroner i dag
    skreppe: lærveske til å bære på ryggen eller skulderen