Slipp granrot og ta i revefot

 Det var en gang en bjørn som satt i en solbakke og sov. I det samme kom det en rev luskende forbi og fikk se den.

«Sitter du der og later deg, bestefar?» sa reven.

«Nå skal jeg spille deg et puss», tenkte Mikkel med seg selv. Så fant han tre skogmus og la på en stubbe tett oppunder nesa på bjørnen.

«Buh, bamse, Per skytter ligger bak stubben!» skreik han like inn i øret på bjørnen, og tok til beins bort igjennom skogen.

Bjørnen bråvåkna, og da han så de tre musene ble han så sint at han alt letta på labben og ville dra til dem, for han trodde det var de som hadde skreket inn i øret på ham.

Men så fikk han se svansen til Mikkel mellom buskene borte i skogkanten, og la av sted så det braka i småskogen, og bamsen var så nær etter Mikkel at han fikk tak i den høyre bakfoten på ham, i det samme han skulle smette ned i ei gang under ei granrot. Der satt Mikkel i klemma, men rådløs var han ikke, han skrek:


«Slipp granrot og ta i revefot!» og så slapp bjørnen.

Men da lo reven langt inne i hullet og sa: «Lurte jeg deg ikke den gangen også, bestefar!»

«Gjømt er ikke glømt», sa bjørnen og var illsint.