jueves, 29 de diciembre de 2016

Da snøen fikk farge




Det var en dag mens jorden var ny. Alle ting hadde fått farge. Himmelen var blå, gresset var grønt og alle de vakre blomstene strålte med sine farger i sollyset. Bare en var fremdeles blank og fargeløs. Det var snøen. Den måtte vandre fra blomst til blomst og spørre så fint han kunne om han ikke kunne få litt farge av dem.

Resultado de imagen de blåklokken i snøFørst gikk den til Blåklokken
- Kjære, vakre blåklokke, kunne du gi meg litt av blåfargen din?
Blåklokken grøsset og snudde klokkene sine vekk fra den kalde snøen.
- Nei, tenk. Den vil jeg ha for meg selv!




Så gikk den til smørblomsten
- Kjære skinnende smørblomst, kunne di gi meg litt av din gullgule farge?
Smørblomsten likte ikke den kalde snøen og lukket blomstene sine
- Nei, tenk den er min og bare min. Ha deg vekk!
Resultado de imagen de smørblomsten i snø

Nå var snøen så trist og lei at han måtte sette seg ned. Der fikk han øye på en vakker liten blomst. Det var en snøklokke.



- Nå er det bare deg igjen å spørre. Jeg har ingen farge fått. Ville du gi meg litt av din hvite farge?

Snøklokken syntes synd på snøen
- Ja, det vil jeg, svarte hun, like mild som en vårbris

Snøklokken skrapte forsiktig av en liten bit hvit farge. Da fargen traff snøen bredte den seg ut og snart stod han i den vakreste hvite kappe en kan tenke seg.

Som takk lar snøen snøklokken være den første blomsten som gleder oss om våren. Selv om snøen legger sitt slør over den blir den ikke skadet slik andre blomster gjør.

Resultado de imagen de snøklokke
Hvis man ser nøye etter vil man oppdage at i midten av snøklokken mangler det fremdeles en liten bit med hvitfarge.