Reve enka

Det var engang en rev og en revefrue, som bodde langt inne i skogen i revehuset. De var venner og vel forlikt, og levde godt i hop, som parfolk kan gjøre. Men så var det en dag reven hadde vært i hønsehuset til bonden, og der åt han rubb og stubb, og det var for mye for ham. Så ble han syk og døde; og alt det revemor sørget og gråt, så hjalp det ikke, han var død og ble død.

Men da han var kommet godt i jorden, og gravølet vel var over, så tok det på å komme friere til enka. Om lørdagskvelden banket det tre slag i døren til revehuset. "Å gå ut, du Korse, og se hva det er," sa reve-enka; hun hadde ei kjette til tjenestejente, og hun hette Korse. Da jenta kom ut, så sto det en bjørn på tråkka.

"Godkveld," hilste bjørnen.

"Godkveld igjen," sa Korse.

"Er reve-enka hjemme i kveld?" spurte han.

"Hun sitter inne," svarte jenta.

"Hva tar hun seg til i kveld,

låter hun ille eller vel?" spurte bjørnen.

"Hun sørger over husbonds død

og gråter nesa sår og rød - hun vet ikke sin arme råd hun," sa kjetta.

"Be henne ut å gå

skal hun få et godt råd!" sa bjørnen.

Da kjetta kom inn, spurte matmoren:

"Hvem er det som tasser og banker på,

så jeg ikke må kveldsro få?"

"Det er frierne dine," svarte kjetta; "jeg skulle be deg ut å gå, skulle du få et godt råd."

"Hva lett har kufta?" spurte revefruen.

"Ven vakker brun," svarte jenta; "svær kar og kvast syn," sa hun.

"La 'n gå, la 'n gå! Jeg trenger ikke hans råd."

Korse gikk bort og gløttet på døren og sa:

"Hun ber deg heimatt gå, hun vil ikke ha noe råd."

Ja, så var det ikke annet for, bamsen måtte snu og fare sin vei, dit han kom fra.

Neste lørdagskvelden banket det på igjen. Den gangen sto en ulv utenfor.
"Godkveld," sa ulven, "er reve-enka hjemme?"

Jo, hun var da det.

"Hva gjør hun i kveld, låter hun ille eller vel," spurte han.

"Å, hun vet ikke sin arme råd," svarte jenta; "hun gråter nesa sår og rød, hun sørger over husbonds død."

"Be henne ut å gå, skal hun få et godt råd," sa gråbeinen.

"Hvem er det som flyr og banker på, så jeg ikke må kveldsro få," spurte reve-enka.

"Å, det er friere, vet jeg," sa kjetta. "Jeg skulle be deg ut å gå, skulle du få et godt råd," sa hun.

Nei, først ville revefruen vite hva slags lett kufta hadde.

"Ven vakker grå; lang kropp og lite på," svarte Korse.

"La 'n gå, la 'n gå, jeg trenger ikke hans råd!" sa enka; og da gråtassen fikk det budet, måtte han gjøre vendereis, han med.

Tredje lørdagskvelden gikk det like ens. Det banket tre slag på døren, og kjetta reiste ut og skulle se etter. Så var det en hare.

"Godkveld," sa han.

"Godkveld igjen," svarte hun; "er det fremmedfolk ute og farer, så sent på kvelden?" sa hun.

Ja, det var da det, og så spurte han også, om reve-enka var hjemme og hva hun tok seg til.

"Hun gråter nesa sår og rød, hun sørger over husbonds død," svarte jenta.

"Å be henne ut å gå, skal hun få et godt råd," sa haren.

"Hvem er det som tripper og banker på, så jeg ikke må kveldsro få?" sa matmoren til Korse.

"Det er nok friere det, mor!" svarte jenta.

Ja, så ville hun vite hva lett kufta hadde denne gangen.

"Ven vakker hvit, tett vadmel og uten slit," sa kjetta.

Men det ble ikke bedre, det: "La 'n gå, la 'n gå, jeg trenger ikke hans råd," svarte reve-enka.

Så var det den fjerde lørdagskvelden. Best det var, kom det tre slag i døren til revehuset igjen. "Gå ut og se hva som er på ferde du," sa enka til tjenestejenta. Da kjetta kom ut, sto det en rev på dørhella.

"Godkveld og takk for sist," sa reven.

"Sjøl takk for sist," svarte jenta.

"Er revefrua hjemme?" spurte han.

"Ja, hun sørger over husbonds død, og gråter nesa sår og rød," sa jenta; "hun vet ikke sin arme råd, hun stakkar!"

"Bare be henne ut å gå, så skal hun få gode råd," sa reven.

Så gikk Korse inn.

"Hvem er det som svinser og banker på, så jeg ikke må kveldsro få?" spurte matmoren.

"Å du vet det," sa kjetta, "det er frierne dine, det. Jeg skulle be deg ut å gå, skulle du få gode råd."

"Hva lett har kufta?" spurte reve-enka.

"Ven vakker rød, - just som hans, er død," svarte kjetta.

"Kjære, be ham inn å sjå, han har gode råd!"

sa enka.

"Send meg hit mine sokker små, jeg vil gjerne med ham gå; send meg hit mine sko å knappe, jeg vil gjerne med ham lakke."

Ham ville hun ha, og så ble det bedt lag og bryllup hos reve-enka med det samme. Og dersom han ikke har vært i hønsegården, han også, så lever de i revehuset den dag i dag.