Jenta var så vakker at gutten syntes han aldri hadde sett noe vakrere. Men han kunne ikke huske å ha sett henne før. Jenta kom bort til ham og gjorde seg blid og lekker, og til sist spurte hun om han ikke ville følge med henne dit hvor hun bodde.
"Ja, det er slettes ikke umulig det," sa gutten.
Men mens de sto der og snakket, var det liksom hun prøvde å sparke noe til side med den ene foten. Da gutten så nøyere etter, fikk han øye på huldrehalen som hang bak henne. Straks forsto han hvilket folk hun hørte til. Han syntes det var uhyggelig å være der alene med huldra, så han la på sprang hjemover og lot buskapen være der den var. Men da han hadde kommet et godt stykke på vei, angret han at han hadde vært så glemsom at han ikke hadde kastet stål over den fremmede og vakre buskapen.
Han skyndte seg da tilbake igjen, men da han kom dit, så han bare sine egne kyr. Til tross for at han lette både vel og lenge, fant han hverken huldra eller buskpen hennes.
No hay comentarios:
Publicar un comentario